Kanskje er det minnene fra oppveksten som gjør det, fra serieheftene med Modesty Blaise og Sølvpilen. Jeg innrømmer at jeg har en forkjærlighet for stensiler når det kommer til streetart. De er gatekunstens Croquis - alt må skje direkte, fort og presist. Ikke bruke viskelær, men heller legge til, utvikle bildet.
Mange av bildene er ren dekor, et lite blaff av skjønnhet på en murvegg.
De utøvere som knytter motivet til stedet, lager verk vi kan sammenligne med stedsspesifikk kunst, et begrep vanligvis forbeholdt de med kunstfaglig bakgrunn. De tar utgangspunkt i stedet, visuelt, politisk eller historisk, og bildet kan sees på som en kommentar, eller til ettertanke.
De beste får stå lenge på veggen, men ikke alle eiendomsbesittere tar hensyn til det frie uttrykket, noen strekninger er mer utsatt enn andre for å la bildene forsvinne under den anonyme grå sladd.
Som et apropos har Bergen Arkitekt Skole alltid brukt skriften på veggen til å annonsere sin årlige utstilling. Hvert år en ny bakgrunnsfarge, en ny skrift. Ofte speiler fonten noe i tidsånden, like ofte også det stramme, arkitektfaglige korrekte. Hva kommer i år? Vil vi få se arkitektene smelle til med en frodig wall piece, eller en fet stensil? Kommer det nå, når alle smale fonter er oppbrukt? Kanskje. Nye tider, nye folk!
Posts
1 kommentarer:
Hærlig med slik tøff gatekunst! Må stoppe opp å ta bilder ja! Tror nok det er mange som setter pris på det i hverdagen! Fiiin fredag til deg, sees snart! A*
Post a Comment